Grunnleggende
veterinærmedisin
Fagene som inngår i begrepet grunnleggende veterinærmedisin er anatomi, biokjemi, fysiologi, husdyrbruk og genetikk.
Ved Norges veterinærhøgskole (NVH) ble undervisningen og forskningen i disse fagene organisert under forskjellige institutt-strukturer fra 1935 fram til 2010. I 1935 var det tre av fem institutter som tilhørte grunnleggende veterinærmedisin.
Anatomisk institutt til Institutt for anatomi
Ved opprettelsen av NVH i 1935 omfattet faget anatomi både strukturer som vi kan se med det blotte øye (makroskopisk anatomi) og oppbyggingen av kropp og celler som vi må bruke mikroskop, elektronmikroskop eller andre tekniske metoder (mikroskopisk anatomi, histologi).
Anatomi – makro og mikro
Begrepene omfatter kunnskap om normal makroskopisk anatomi hos alle husdyrarter i Norge inkludert fisk, og i noen grad også hos ville dyr. Her undervises og forskes det også i mikroskopisk vevslære (normal histologi og elektronmiskroskopi) av alle husdyrenes vev i kroppen.
Navnet på institutter har endret seg fra Anatomisk Institutt til senere Institutt for anatomi.
Anatomi
Anatomi er læren om oppbyggingen av kroppen med vekt på den normale strukturen hos mennesker, og andre dyr og andre organismer. Anatomi i veterinærmedisin beskriver oppbyggingen av organer hos husdyr inkludert fisk, og ofte sammenlignes knokkel, muskel og andre organers form og utseende med tilsvarende hos mennesker i undervisningen i faget. Fagområdet omfatter såkalt makroskopisk (som kan sees med det blotte øyet) og mikroskopisk beskrivelse av vevet. Vi snakker ofte om makroanatomi og histologi (mikroskopisk vevslære) anatomi. Selv om anatomifaget studerer organers form og byggesteiner, hvor organet er plassert i kroppen, så går ofte studiet av organers og enkeltcellers (som organene består av) form (anatomi) og funksjon (fysiologi) over i hverandre. Utover på 2000 tallet ble det vanlig å undervise anatomi og fysiologi mer integrert, enn i starten av NVHs funksjonsperiode.
Under finner du informasjon om undervisningsmateriell, som kompendier og stensiler og kursnotater som studenter ved NVH hadde tilgang til.
Fysiologi
Med dyrefysiologi mener vi læren som beskriver om hvordan den normale funksjon (fysiologi) av celler og vev og organer hos husdyr er. Det er ulike organers funksjon og regulering som beskrives i detalj både på cellulært, kjemisk-biokjemisk og genetisk DNA nivå. I dette faget vil alle organfunksjoner beskrives slik som gassutveksling i lungene, hjertets funksjon og blodkarenes rolle, nyrenes filtrasjon og jurets produksjons av melk reguleres.
I veterinærfysiologien legges det vekt på hvordan dyreorganismen (inkludert fisk) fungerer som en helhet og i fysiologien beskrives også samspillet mellom kroppens forskjellige organsystemer med hensyn til struktur (anatomi) og funksjon (fysiologi). Faget legger særlig vekt på hovedmekanismene for opprettholdelse av den stabile balanserte fysikalsk/kjemiske sammensetningen av dyrekroppens indre miljø.
I motsetning til den normale celle- og organfunksjonen har vi andre fag som studerer det unormale eller syke organ, eller syke celle, studeres og beskrives i fag slik som patofysiologi, klinisk medisin og patologi (patologisk anatomi).
Om Institutt for fysiologi
Ved institutt for fysiologi var den første instituttleder professor Asbjørn Følling som senere ble professor ved Universitetet i Oslo.
Følling var en av de to første professorene som ble ansatt ved den nystartede Norges veterinærhøgskole. Den første professor var Per Tuff (husdyrbruk), og den andre var Følling, de ble begge ansatt 21. juni 1935.
Følling er mest kjent for å ha beskrevet sykdommen fenylketonuri. Han oppdaget at noen barn med utviklingshemming hadde unormalt høye nivåer av fenylketoner i urinen. Føllings oppdagelse var banebrytende fordi den viste at en genetisk metabolsk sykdom kunne diagnostiseres ved en kjemisk analyse av urin. Dette la grunnlaget for nyfødtscreening og diettbehandling, noe som har reddet tusenvis av barn fra alvorlig hjerneskade. Fenylketonuri skyldes en genetisk mutasjon som fører til mangel på enzymet fenylalaninhydroksylase, som er nødvendig for å bryte ned aminosyren fenylalanin. Ubehandlet fører dette til opphopning av fenylalanin i blodet, noe som skader hjernen og fører til utviklingshemming.
Han beskrev fenylketonuri i 1934, året før han startet som professor ved NVH. Les om fenylketonuri her.
Følling, A. Excretion of phenylpyruvic acid in urine as a metabolicnomaly in connection with imbecility. Nord. Med. Tidskr. 1934, 8, 1054–1059.
Helge Stormorken, ble professor i fysiologi i 1959 og han ble etterfulgt av Weiert Velle i 1966.
Praktisk undervisning av hjerte og fordøyelsesfysiologi hos sau som ligger i anestesi. Professor Øystein Sjåstad demonstrer i auditoriet på Adamstua 1983. Foto: NVH Inger CatriniusKompendier i faget fysiologi NVH
-
Veterinærmedisinsk fysiologi: Bind 1
Av Weiert Velle
Kompendier NVH i faget fysiologi
-
Veterinærmedisinsk fysiologi: Bind 2
Av Weiert Velle
Kompendier NVH i faget fysiologi
-
Physiology of domestic animals
Sjaastad, Hove, Sand
Kompendier NVH i faget fysiologi
Biokjemi
Biokjemi er læren om kjemiske prosesser og strukturer og cellulære komponenter i levende celler som dyr planter og mikroorganismer. Det er studiet av det molekylære grunnlaget for alt liv som blant annet består av proteiner, nukleinsyrer og andre biomolekyler. På NVH konsentrerer vi oss forståelsen av dette grunnlaget i cellene hos husdyr, fisk og infeksjonsmikrober.
Om Institutt for biokjemi
Ved NVH var ikke biokjemi et eget fagfelt ved starten i 1935, men faget ble skilt ut fra Institutt for fysiologi i perioden 1945-1948. Se årsberetning, klikk her.
I 1945-48 underviste Asbjørn Følling i fysiologisk kjemi og Fredrik Ender foresto undervisningen i biokjemiske og ernæringsrelaterte emner.
Institutt for biokjemi kom i drift 1. november 1948 og ingeniør Carl Fredrik Wilhelm Ender ble formelt ansatt som bestyrer for det nyopprettede instituttet. Det springer altså ut fra Institutt for fysiologi der Ender arbeidet som underviser og forsker før dette.
Fra Institutt for Husdyrbruk og Institutt for husdyrbruk og genetikk
De to fagene Husdyrbruk og Genetikk har vært undervist under samme institutt ved Veterinærhøgskolen siden starten i 1935. Husdyrbrukslære omfatter stell, hold, fôring og avl av husdyr som ku, sau, gris og hest. Etter hvert ble det også lagt mer vekt på andre arter slik som pelsdyr, hund og fisk.
Ved NVH ble fôrbehov og fôrmidler undervist, sammen med røkt og stell av dyr undervist både teoretisk og praktisk. Aldersbestemmelse av ulike arter, og særlig hos hest inngikk normalt i faget. I avlslæren ble generell genetikk og avlsmetoder vektlagt. Senere ble populasjonsgenetikk, molekylærgenetikk sammen med sykdomsgenetikk en større del av faget. I mange andre veterinære læresteder har sykdomsgenetikken og særlig den molekylære sykdomsgenetikken fått større plass enn hos oss.
Etter hvert ble genetikk et stort selvstendig fag, men har hele tiden ved NVH vært organisert sammen med husdyrbruk.
Institutt for Husdyrbruk
Den første instituttstyrer var Per Tuff. Han var den første professoren som ble ansatt ved NVH i 1935. Han ble utdannet som veterinær fra Den kgl. Veterinær- og Landbohøjskole i København i 1903. Han var først ansatt ved NLH fra 1914 til 1935, først som overlærer i husdyrlære, anatomi, zoologi og sykdomslære. Senere ble han professor ved NLH.
Han var professor ved NVH fram til 1950 (fram til 1952 som instituttleder). Tuff har en omfattende vitenskapelig produksjon bak seg og arbeidet tidlig med fosfatmangel hos storfe, senere oppdaget han flere arvelige husdyrsykdommer.
Les mer om Per Tuff i Norsk biografisk leksikon.
Det ble utarbeidet et festskrift til 70 årsdagen til Per Tuff les her:
“Festskrift til professor Per Tuff 70 år 26 Mai 1948”
Per Slagsvold etterfulgte Tuff som sjef ved Institutt for husdyrbruk og genetikk i 1952.
Professor Per Tuff
Etter maleri av Otto Valstad 1938